Nordaustlandet høsten 1923. Et fangstlag på 6 mann har landet med den lille skøyta «Ørnes» i Lady Franklinfjorden etter en lang seilas. Planen var Nordøst-Grønland, men isforholdene gjorde at de ikke kom i land. De kunne ikke risikere å tape alt de hadde investert, skøyta, forsyninger og hyttematerialer, så de satte derfor kursen mot Svalbard. I Grønfjorden fikk de kjøpe bunkers og noen hunder, men fikk samtidig vite at alle fangstfeltene nå var opptatt. Bortsett fra Nordaustlandet.

Nordaustlandet er den nest største øya i Svalbard-arkipelet. Størstedelen er dekket av de enorme isbreene Vestfonna og Austfonna. De isfrie områdene langs kysten i vest og nord er et karrig landskap, stein og grussletter, med svært sparsom vegetasjon og lite dyreliv.

Lederen for ekspedisjonen var båtbygger Meyer Olsen. Da de kom til Nordaustlandet delte de seg i tre lag, de bygget to hytter samt noen steingammer og reparerte litt på de gamle hyttene som sto fra før på Lågøya og Langgrunnodden. Så satte de skøyta i vinteropplag i Murchisonfjorden, og de som skulle lengst nord dro med motorbåten de hadde med.

Men de to som var igjen i Lady Franklinfjorden trengte også en båt. Løsningen ble at Meyer bygget en på stedet. De hadde noen få golvplanker og et par panelbord igjen etter hyttebyggingen, i tillegg til fire båtbord de hadde med i tilfelle det trengtes reparasjon av skøyta eller motorbåten. Golvplankene ble til bunn og sidene i båten ble festet til spant og forstevn av rekved. Til slutt smurte de båten med en blanding av tjære og reinfett: «Den var aldeles tett» (Meyer Olsens dagbok).  Båten ble brukt til å dra rundt og sette opp feller, sanke ved og jakte. Og da de en stund var redde for at «Ørnes» var forlist på turen til vinterlagringsplassen, var plan B å ro med denne 12-13 fots båten over til Spitsbergen og inn Wijdefjorden. Det skjedde heldigvis ikke.

Overvintringen på Nordaustlandet var hard. Hyttene var utette og små, de frøs fast i veggene om natta, og måtte gå med yttertøyet på inne. Når det var mildt fløt vannet over golvet. Fangsten var også dårlig, men de skaffet seg litt reinsdyrkjøtt og fikk også noen bjørner. Ingen ble syke, og de returnerte til Tromsø etter 13 måneder.

Båten Meyer Olsen bygget er tilbakeført til Svalbard og Svalbard Museum fra Sjøfartsmuseet.

av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder