Sommeren 1937 da Sally var 35 år forteller hun at hun fikk et brev fra sin kjæreste Waldemar Kræmer om hun vil komme opp  til Svalbard med rutebåten og være der og stelle for han og fangstkameraten Einar Helland.

Folk i Tromsø advarte henne mot å dra opp og sa at hun ikke var riktig klok Men jeg dro opp og ankom Ny-ålesund 1. september, hvor jeg ble henta i båt av Waldemar. Så bar det norover til Fuglehuken. Sammen med meg kom  et lass byggemateriale og i ei farlig fart blei det bygd en ny hovedstasjon som fikk navnet «Sallyhamn» oppkalt etter meg. Sally forteller at hun fort lærte seg å skyte med rifle og» min første ringsel knalla æ ned 10.oktober».

Sally forteller at den første tida gikk med til å samle rekved og å fangste på sel og ærfugl. Selspekk ble brukt til åte på revefellene og hun var akrivt med å sette opp revefeller rundt i fangstterrenget. 1. november begynte vi å fangste på rev og 6 rever som hadde holdt seg rundt huset gjorde vi snart ende på.

Sally var aktivt med på fangst i nærområdet eller heimeterrenget som det ble kaldt.  Når Waldemar tok lange turer til bistasjonen ble hun oftest heime i Sallyhamn. Men i tillegg til å stelle huset, lage mat og holde klær og utstyr i orden kunne dagene alene arte seg slik:

En dag i februar da fangstmennene var dratt til Fuglebayneset, kom hunden farende med en viss fart til døra og begynte å pister. Da jeg lukket den inn, begynte den å hoppe oppover meg og se på døra. Jeg ante uråd og gikk ut med geværet klart. Hunden ble stående og se utover isen og så fikk jeg se en bjørn langt der ute på isen. Vinden sto mot den og jeg gjorde som fangstmennene hadde sagt jeg skulle gjøre.

Jeg fikk tak i en svær spekkluns og la den i ovnen. Det gikk ikke mange minuttene før bjørnen luktet spekket og kom spaserende opp mot huset. Jeg gikk inn og stod med kikkerten i skyteluka og så på hvor forsiktig den nærma seg..  100 meter fra Huset gjorde den et hopp rett fram og styrte beint på en storkobbehud som lå på snøen nord for Huset. Fra skyteluka kunne jeg ikke lenger følge den og tok da mot til meg og gikk ut. Da jeg kom forbi sjånåvva stod bjørnen på storkobbeskinnet og åt. Jeg la geværet an på ei tønne som stod like ved og brente av. Med et stønn sank bamsen ned i snøen.

Sally Kræmer overvintra i fire sesonger i Sallyhamna og fikk fleire bjørn på denne måten. Ja det blei sagt at ho gleda seg til å bli aleina på Sallyhamn og kunne knalle ned bjørn med rifla.  Hun ga Waldemar klar beskjed om at dette var den rette måten å skyte isbjørn på og erta han for at han fikk sine bjørn på selvskuddskasse noe som i hennes oppfatning ikke var nåkka kunst.

I sine memoarer sier Waldemar Kræmer: Så mine lesere må forstå at jeg var stolt å ha en slik bjørnejeger i sammen med mæ i ødemarken.

 

Direktør Tora Hultgreen, Svalbard museum.